Guest post from Stein (in norwegian)

May 23, Atlantic Ocean

Moterseiler i fra morgen av. Vi teller ned mot 100 N mil igjen av dette eventyret. 

Fiskelinen henger litt desillusjonert ute enda, men hun vifter fortsatt frenetisk med sin gyslige, selvlysende, gummierte  imitasjon av en halvdød blekksprut- i et siste tappert forsøk «takers anyone?». 

Fisket har ikke svart til forventningene på denne overfarten – but what else is new……

Turen der i mot – og kort oppsummert – har vært en fantastisk opplevelse, hvor: 

– Morgenstunden hvor solen overraskende hurtig og blendende vakker ubenhørlig jager sin lillesøster la Luna i seng

– Sjøen med sin uendelighet og alle sine formasjoner – som et komprimert landskap hvor høyfjell, Udaler og Vdaler konkurrerer  om plassen for sekunder senere å bli erstattet av andre større og mektigere fjell og duvende sletter

– Hydrovane min venn, som ved sin sinnrike og intrikate ingeniørkunst temmer sjø og vind og jager «hvalpelydene» i fra den mekaniske autopiloten i seng og erstatter deres hysteriske klynking med en praktfull stillhet 

– Hundevakta fra 03-06 får en tiltagende råhet i takt med tilbakelagte N mil etterhvert som vi fjernet oss mer og mer i fra Bermuda sin karibiske klima

– Samholdet mellom båtene, men samtidig den underliggende og tildels dårlig skjulte konkurransen mellom sjøfarere med samme destinasjon og målgang. 

– Barn kan tre ut av normaltilstanden og gå inn i en «traveling mode» hvor fantasi erstatter tid og oppfinnsomhet tvinger frem lek som fortrenger kjedsomhet

– Mennesker en treffer – litt tilfeldig, skjønt nøye vurdert, kan fungere så godt sammen – enn dog bli venner og utveksle tanker man ikke så ofte deler med andre. Hvor vi stoler på hverandre og til og med overlater ansvar for det mest dyrebare vi har og sover oss ubekymret gjennom hviletimene. 

– Søvn og vakt etterhvert går over til å bli en fascinerende og sømløs tilstand mellom overvåkenhet og koma

– Gleden i å nærme seg målet – forventningene til Peters bar blander seg med en slags sørgmodighet i takt med at dieselmotorens gnagende krefter bringer oss nærmere og nærmere Europas ytterkant og endestasjon for min tur. 

Hva har jeg lært? 

– At Atlanterhavskryssing er en lang tålmodighetsprøve

– At det ville vært lurere å ikke skade hånden før en slik tur

– At jeg tåler sjøgang bedre enn mange andre, men at jeg må spise flere svisker neste gang 

– At mine klumsete skritt ombord bekrefter at jeg har mistet mye av ungdommens balanseevner

– At seiling er en fascinerende sport for mange, men at Foss må innrømme at han trives bedre i omgivelser hvor fysiske utfordringer med høy puls og melkesyre passer han bedre 

Takk til Linnea og Martin som tok sjanse på å ta meg ombord

Takk til barna for omsorg, latter og lesestunder 

Ser frem til å kunne bære røde bukser med stolthet!

Takk for turen

Stein